Men vi ble avskåret fra det, av et virus som ville skade oss. Et virus som snarere ville ødelegge fellesskapet en styrke det. Den beste omsorgen ble å ikke møtes.
Så i stedet har vi ringt hverandre. Skrevet på Facebook. Hilst til fellesskapet gjennom hjemmesider og laget digitale gudstjenester, bedt for hverandre. Holdt håpet levende. Det vil bli bedre en dag, om ikke med en gang, så snart. Oppmykning er på gang. Enn så lenge får vi streame, som det nå heter, som best vi kan.
I en betraktning skriver fungerende sokneprest i Romedal, William Bøhler:
Vi er kirke i en annerledes tid!
Mange av oss bruker mer tid på sosiale medier enn det som godt er. Vi prøver å holde motet oppe ved å le av digitale vitser som tar hverdagen vår på kornet. Vi har hjemmekontor og gjemme-kontor med barna, brakkesyke og karantene-klaustrofobi. Plutselig ble kirkeklokkene en kjærkommen avveksling i mange litt ensformige dager. De markerer helg og høytid. Og vi kjenner på en dyp tilhørighet og tenker på store begivenheter i livet. Dåp, konfirmasjon, bryllup og avskjeder. Kirkene våre er gjerne plassert sånn i landskapet at de syns langt alei. Kirkeklokkene høres vidt og bredt. Kirkeklokker som streames når enda lenger. Kirkeklokkene i Romedal nådde på den måten til nær 20 000 mennesker og til Danmark. Kirken er fellesskapet omkring Jesus Kristus vår Herre, Kirke er ikke først og fremst en bygning, men mennesker som samles i Jesu navn. Kirken er bygning, men den er bygget av levende stener….. Vi møtes i kirkerommet, noen få til begravelse. Det er viktig og gir hjelp og trøst i sorgen. Også her kommer streaming oss til hjelp så alle som ønsker det kan ta del på en måte. Det blir likevel ikke helt det samme som å være i samme rom. Håper ellers vi snart kan møtes fysisk i kirken til festlig lag, dele brød og vin, feire dåp, konfirmasjon og bryllup med masse folk og stor glede.
https://www.facebook.com/111911810293310/videos/2643489185932109/